Raseri

Mange med TS har problemer med å håndtere temperamentet sitt. De har det man kaller ”raseri-tics” i USA og er kort fortalt raseri som kommer plutselig og tilsynelatende uten noen, eller svært liten, form for provokasjon. Disse oppleves som ukontrollerbart sinne, og er ganske plagsomme ikke bare for de som har dem, men også for omgivelsene rundt.
Under et slikt anfall føler man seg ute av stand til å kontrollere eller motstå sinnet. Utbruddene føre gjerne til fortvilelse eller forlegenhet. Mindreårige har liten eller ingen kontroll over anfallene og verbale eller fysiske angrep, til og med rasering av inventar, kan være resultatet.
Det som utløser anfallet står absolutt ikke i forhold til reaksjonen. Som eksempel kan jeg bruke en jente i USA jeg leste om. Hun gikk ned trappen for å ta på seg skoene på vei ut. Nesten nede trår hun på en leke som ligger i trappa, og det svartner helt for henne. Hun denger løs på vegger, slenger sko og klær omkring og river nesten trappa fra hverandre, før hun får roet seg ned. Alt på grunn av en liten leke i trappa...

Vanligvis angrer personen som har hatt et slikt raserianfall seg voldsomt og ber tusen ganger om unnskyldning. De mener jo ikke å gjøre det de gjør, de klarer bare ikke å kontrollere det.

De fleste kjenner noen som ikke klarer å styre temperamentet sitt, men vanligvis går ikke dette ut over inventar og utstyr. Man klarer å besinne seg sånn noenlunde. En rasende tenåring vil kanskje brøle og smelle med dører, men ikke slå TV-apparatet sønder og sammen for en filleting.

Fordi det er så få som kjenner til mekanismen bak et slikt anfall, får ofte foreldrene kritikk for måten de oppdrar barne sine på. Man får ofte velmenende råd om å sette strengere grenser, fordi utenforstående ikke har kunnskap om dette.

Utøveren av disse anfallene er ofte mer skremt av dem enn andre er. De kan komme flere ganger om dagen, noen ganger i uken eller sjeldnere. Vanligvis opptrer slike annfall hjemme eller sammen med familien.

Dette er ikke egentlige tics, men derimot et anfall av raseri. Ting kan tyde på at personer med komplekse diagnoser er mer utsatt enn de med bare TS.
Mange voksne har funnet metoder for å redusere sine egne utbrudd, mens barn ikke har denne modenheten.
Noen prøver å holde fast barnet til anfallet er over, men dette kan forsterke anfallet og føre til at barnet blir desperat etter å komme seg løs. Da er det bedre å polstre et rom, slik at han/hun kan få ut anfallet sitt alene uten andre påvirkninger. Kanskje tømme boden og polstre den kunne vært en løsning? Da har barnet både bevegelsesfrihet samtidig som at det ikke kan skade seg selv eller andre eller inventaret, for den saks skyld.
Når anfallet først er i gang er det nemlig ingenting annet å gjøre enn å vente på at det skal gå over.

Den beste behandlingen for slike anfall ser drimot ut til å være medikamentell, slik at barnet slipper å komme med slike voldsomme utbrudd som er ubehagelige både for barnet selv og for de rundt det.

Du kan få mer informasjon om dette ved å henvende deg til
Tourette Foreningen i Norge.